ATLANTIS 2008 – 2011
Dette prosjektet tar utgangspunkt i oldtidens Atlantismyte, med elementer som skip, fisk, sjøhester, havfruer, mennesker med oppslåtte paraplyer, Middelhavsarkitektur, hav og horisont.
Uten å kunne gi noen saklig begrunnelse fornemmer jeg en nødvendighet i forestillingen om det tapte, undersjøiske kontinentet. Eller som Voltaire uttrykte det: ”Hadde ikke Atlantismyten eksistert, ville noen ha oppfunnet den ”.
Atlantismaleriene er sirkelformede, nok et ledd i min undersøkelse av alternative formater. Sirkelformatet, eller tondoen , handler egentlig om menneskelig persepsjon. Synsfeltet vårt består av to sirkler som samlet utgjør en ellipse.
Sirkelen er en sluttet form uten hjørnenes avbrytelser. Vi fornemmer ikke den filmatiske bevegelsen fra bilde til bilde, slik som i det rektangulære breddeformatet
JEANNE D’ARC 2004 – 2007
Jeanne D’Arcprosjektet var alt annet enn hverdagslig, derimot basert på et litterært, historisk og religiøst tema, riktignok fra virkeligheten. Jeg hadde på forhånd lest meg opp på emnet, og var fascinert av den nære forbindelsen mellom myte og virkelighet i Jeannes korte liv ( 1412 – 31 ).
Mirakuløse og trivielle situasjoner avløste hverandre, og alt er påfallende godt dokumentert gjennom øyenvitneskildringer og rettsprotokoller fra 1400-tallet.
Arbeidsmetoden var den samme som med Catwalkprosjektet, men med en klassisk realistisk tilnærming med høyt detaljnivå. Inspirasjonskilder som de flamske renessansemalerne Robert Campin, Hans Memling og Rogier van der Weyden er svært tydelige. Malerienes format er også inspirert av renessansen, de er halvsirkelformede lik 1400-tallets pedrella, ofte benyttet i altertavler.
Jeanne D’Arc ble i sin helhet vist bl.a. separat i Oslo Kunstforening i 2007.
CATWALK 2002 – 2004
Catwalkprosjektet oppsto som følge av en hverdagslig observasjon våren 2002 : En katt og en skjære kjeftet på hverandre utenfor vinduet mitt.
Jeg begynte å lage diverse små modeller av dyr i kapaline, altså hvit papp med polyesterskum som foring. Etter hvert ble noen av dyrene bygget i finer i stort format, opptil to meters høyde.
Til forskjell fra tidligere og senere skulpturer er Catwalkarbeidene abstraherte og forenklede i formen, en slags ” kubisme light ”.
Jeg laget også en serie naturalistiske malerier fra drabantbymiljø , med dyrene som abstraherte statister. Maleriene var alle i alternative geometriske formater, antakelig som følge av utsmykningsoppdraget med geometrisk formede gipsrelieffer et par år i forveien.
Catwalkprosjektet omfattet også en 8 minutters animasjonsfilm med samme tematikk, og ble i sin helhet vist på en separatutstilling på Stenersenmuseet i Oslo 2003 – 4.
MODELLBYGGING 2 1992 – 2001
Etter hvert som modellbyggingen tiltok, ble jeg klar over at dette var en retning innenfor samtidskunsten på 90-tallet, med forløpere som Sandy Skoglund og James Casebere. På denne tiden møtte jeg bl.a. Xavier Veilhan og Ernst Billgren, to svært ulike kunstnere som likevel deler en attityd med røtter i modellbygging.
Tidlig på 90-tallet begynte jeg også å få en moderat karrieremessig uttelling, noe som antakelig ansporet meg til å eksperimentere videre innenfor denne retningen.
Ca. 1994 begynte jeg å lage tegneserier i fantasysjangeren ( stort sett publisert i Nederland, se eget avsnitt ), Noen av tegneseriefigurene gjennoppsto i skulpturgrupper, av og til sammen med mer hverdagslige karakterer.
Jeg eksperimenterte med proporsjoner, fra figurer i 10 cm. høyde opp til tre meter. Et prosjekt besto av en by i gråtoner med 60-tallsbiler i alle regnbuens farger.
Modellarbeidene blir stort sett utført i pappmache, med noen unntak. I 1996 – 97 bygget jeg noen minimalistiske bokhyller i plastilin, og i 2001 – 2 utførte jeg bl.a. et utsmykningsoppdrag for Moss Sykehus bestående av gipsrelieffer.
Traffic, relieff i gips, 2000
MODELLBYGGING 1 1989 – 1992
Mot slutten av 80-tallet økte behovet for klare romvirkninger i maleriene. Jeg ville gi illusjonsrommet et mer direkte fysisk uttrykk, og begyne å bygge tredimensjonale arbeider i pappmache. I begynnelsen, fra ca. 1989, dreide det seg om fragmenter av arkitektur og forenklede hestehoder. Deretter laget jeg oppstillinger med disse skulpturarbeidene, av og til i kombinasjon med interiører og levende modeller.
Arbeidsprosessen ligner på tradisjonell stilleben-teknikk, men altså med en overvekt av egenproduserte modeller eller rekvisitter. Denne metoden har jeg, med noen unntak , fortsatt å benytte.
POSTMODERNE PERIODE 1980 – 1989
På denne tiden ble jeg opptatt av hvordan realismen hadde overvintret under og etter det tyvende århundrets modernistiske hegemoni. Med postmodernismen i kjølvannet av den modernistiske perioden dukket det opp en ny realistisk retning innenfor maleriet. Den nye realismen, som har holdt stand inn på 2000-tallet, tar høyde for abstrakte elementer, og kan leses i forlengelsen av både klassisk og modernistisk tradisjon.
De realistiske forbildene mine på denne tiden var forløperne midt på 1900-tallet, som Felice Casorati, Edward Hopper og Fairfield Porter, og realistiske samtidskunstnere som David Hockney, David Inshaw og Stephen McKenna.
Dessuten var jeg opptatt av abstrakt billedbygg fra Piet Mondrian til Henri Matisse, og surrealister som Paul Delvaux og Carel Willink. Det falt naturlig å eksperimentere med hybridformer mellom figurasjon og forenkling, og jeg var mindre fokusert på litterære og tematiske føringer.
KLASSISK BAKGRUNN 1975 – 1980
Jeg er uten formell kunstutdannelse, men fikk kunstfaglig veiledning hos maleren Odd Nerdrum i perioden 1976 – 80. Læretiden ble supplert med akttegning, teoretiske studier og museumsbesøk i hele Europa. Jeg orienterte meg primært i renessanse- og barokkmaleri, med favoritter som Hans Memling, Hugo van der Goes, Jan Vermeer og Diego Velasquez. Jeg søkte m.a.o. kunnskaper om den realistiske tradisjonen, gjerne med vekt på lyssetting og formale kvaliteter.